Mathias Furevik

En naturlig tolkning av dette er at byrådet fikk seg forelagt en opprinnelig Oppgavemelding med både prinsipper og prinsippenes konsekvenser (kuttlisten). Fordi politikere alltid ønsker å prate mest mulig om abstrakte prinsipper og minst mulig om konkrete konsekvenser bestemmer byrådet seg for å fjerne kuttlisten. Kuttlisten blir så, som Røssland selv bekrefter, tatt bort og inn i et internt notat som BA har omtalt og som byrådet senere er tvunget til å offentliggjøre. Det inntrykket Røssland ønsker å skape av at byrådet ikke har sett eller hørt om kuttlisten kan derfor ikke være riktig.

Langt alvorligere er det at den behandlingsmåten byrådet la opp til innebar en villedning av bystyret. I den saken som opprinnelig ble lagt frem for bystyret kom byrådet med en rekke refleksjoner og vurderinger av tingenes tilstand i Bergen kommune (og overraskende få prinsipper). Byrådet innstilte blant annet på at bystyret skulle vedta en «styrt nedbygging av virksomhet», å «redusere aktivitetsnivå eventuelt standard i de tjenestene en leverer» og «øke brukerinntektene på de områder der dette er mulig».

Når man skal vedta prinsipper må man vite hvordan prinsippene slår ut i praksis. Om man for eksempel vedtar et prinsipp om at alle skal få plass i kulturskolen og at denne plassen skal koste så og så mye i året må bystyret vite hvor mye dette vil koste før man vedtar det. Det samme gjelder om man skal kutte: skal man «redusere aktivitetsnivået» må man vite hva man skal redusere og hvor mye penger byrådet regner med å spare. Alt dette er borte fra byrådets offisielle oppgavemelding, sett bort fra en overordnet kuttramme på 500 millioner kroner. Ser man derimot dokumentene i sammenheng blir bildet straks klarere. Da ser man hvordan de overordnete prinsippene arter seg i praksis. Da blir et «redusert aktivitetsnivå» til konkrete kuttforslag på vel 280 millioner kroner.

Den fremgangsmåten byrådet med Røssland i spissen hadde tenkt seg var i praksis en villedning av bystyret: Bystyret vedtar noen overordnete prinsipper og vurderinger uten å vite hva som konkret ligger i disse prinsippene. Senere kan byrådet komme tilbake med konkrete kuttforslag i budsjettet og peke på at bystyret allerede har bedt om kuttene gjennom å vedta prinsipper for kutt man ikke har visst om!

Denne måten å drive politikk på er dessverre blitt symptomatisk for Monica Mælands byråd. Sterkt politiserte saksutredninger der ubehagelige eller penible forhold nedtones eller forties er det vi er blitt vant til å forvente. Eksempelvis vies eiendomsskatten — som i sin helhet kunne veid opp for de kuttene som er foreslått — kun noen få avsnitt med konklusjonen «innenfor dagens skattesystem er det fortsatt byrådets oppfatning at eiendomsskatten skal fases ut».